Lars Tvete - Landsbygalleriet Ringebu

Høst i Dørålen En mil sør for Folldal tar bomvegen inn til Dørålsetra av fra Turistveg Rondane (Fv 27). Her finner jeg et svært spennende landskap formet av is og vann, stupbratte botner, både spisse og runde fjell, terrasser og tjern, fin vegetasjon. Området er lett tilgjengelig og populært, ikke minst for fotografer. Sentralt i mitt bilde ligger Nørdre Smedhamran (1898 moh.) med markerte stup rett ned i Smedbotn. I forgrunnen ser vi store terrasser som ble dannet ved slutten av istiden. Smeltevann fraktet store mengder sand og grus ut i bredemte sjøer som ble dannet mellom vannskillet i nord og ryggen av isbreen i sør, mellom Røros og Ringebu. Nye terrasser ble dannet ettersom sjøen sank. Noen steder der rester av isen ble overdekket av sand og deretter smeltet noen hundre år senere ser vi store søkk i terrenget, kallet dødisgroper. Turistforeningens sti sørover fra Dørålsetra passerer Norges største dødis-område, Skranglarhaugan. Stien går inn i dalen til venstre bak terrassene. Helt bak til venstre ser vi toppen av Veslesmeden, 2015 moh. Jeg tok bildet med Fujifilm-X T20. 18-55 mm objektiv. Lukker 180 og blenderåpning 14. Jeg synes høstfargene og snøen gir spesielt liv i bildet.

Jeg er født i 1945 og eldst av Landsbygalleriet fotografer.
Tar gjerne bilder for å dokumentere steder og situasjoner.
Alltid spennende å fange et øyeblikk, en stemning.
Jeg synes det er fint å kunne vise bilder som forteller om området her vi bor.
Jeg holder gjerne bildeforedrag.

#26 VINTERUTSTILLINGEN 2022

På hotellet samles vi ved musikken og opplever fellesskapet uansett språk og nasjonalitet.

Tom Borgersen skjærer ut et motiv fra Osebergskipet. Besøk ham og Janke Meyer på Gildesvollen som du kan lese om i boka: «Ringebu Stavkyrkje og Prestegard. Kultursentrum i tusen år.»

#25 HØSTUTSTILLINGEN 2021

Lite landskap

#24 SOMMERUTSTILLINGEN 2021

Øgårdssetra – Venabygdsfjellet

#23 VÅRUTSTILLINGEN 2021

Å spegla ein himmel av

#22 VINTERUTSTILLINGEN 2021

Knappe tider

#21 HØSTUTSTILLINGEN 2020

Bildet er av Friisbua ved Åstdalstjerna ved Friisveien). Den ble reist i 1880-årene av professor Jens Andreas Friis (1821–1896) som kom til Ringebu for å jakte sammen med sine kamerater mange år. Han skrev boka «Til fjells i feriene» om friluftslivet i fjellet med mange interessante historier fra Ringebu i 1876.

20 Sommerutstillingen 2020

Vi har en trivelig kattepus. Han er sosial, vil ha kos og kontakt. Men ute en han en ensom jeger. Tålmodig på vakt. Mitt motiv ble en oppvakt, sjølstendig, isolert katt.

#19 Vårutstillingen 2020:

Våren kommer! Kvisten med blomsterknoppene av hegg er fotografert i mai. Bladene på treet er sagtakkete og ovale med spiss. Heggen får store klaser med kvite blomster som lukter sterkt av sommer. Heggebærene er svarte og har skarp og snerpende smak. Hegg finnes i hele landet, både på fjellet og i lavlandet, mange steder som tuntre. Når heggebladene spratt var det tid for å slippe ut sau og geit. Starten på blomstringen var tegnet for å så havren. Når blomstene begynte å drysse var det på tide å sette potetene. Kornet skulle skjæres når bærene ble modne. Barken inneholder garvestoff som er både bakteriedrepende og virker sammentrekkende. Heggen var viktig i folkemedisinen. Les mer om hegg på «Urtekilden» som jeg fant på internett. Veden av hegg er hard, seig og elastisk så den ble brukt til å lage redskaper så som river der det harde treet ble brukt til rivetenner. Bildet er tatt med Fuji XT20. Objektiv: XF60 mm F2,4 R makro. Innstillinger: ISO 640. Lukkertid 125. Blender 2,4.

#18 Vinterutstillingen 2019:

800 år gammel skulptur Ved koret i stavkirken står en liten skulptur av St. Laurentius, en katolsk helgen. Bildet viser den nedre delen av kappen hans og føttene. Han står på en sammenkrøpet skikkelse, en underligger, som symboliserer at helgenen har vunnet over sitt syndefulle jeg. I katolsk tid var dette en staselig figur, vakker og malt med gyldne farger. Han gav folk styrke og håp så det var vanlig å ta på kappen. På Larsok, den 10. August, ble statuen båret ut på markene ved kirken med bønn om god avling. Etter reformasjonen fjernet presten risten som St. Lars holdt i høyre hand. Dermed mistet helgenen sitt kjennetegn og de gamle skikkene kunne fortsette i lang tid, helt opp mot våre dager. Folk i Ringebu har hegnet om statuen og tatt godt vare på den, samtidig som de har brukt den aktivt. Mye av malingen er slitt vekk og underliggeren har mistet hodet. Helgenfiguren er ikke blitt restaurert og er dermed et enestående autentisk kulturminne.

#17 Sommerutstillingen 2019:

Tittel: En Gang En gang er både et substantiv for rommet vi går inn gjennom for å komme til andre rom i et hus. Eller det er starten på en spennende historie – Det var en gang. Her kan du velge selv om du skal til et rom eller starte på en spennende historie. Hos Warner Bros Harry Potter studio i London finner man masse rart og spennende som har blitt brukt under filmatiseringen av Harry Potter filmene. Det er som å vandre rett inn i eventyret og bli en del av denne magiske verden.

#16 Vårutstillingen 2019:

Skulptur på Venabygdsfjellet Jeg går gjerne utenfor oppkjørte skiløyper når jeg er ute på skiturer. Da støter jeg på dyrespor, gjerne etter rype og hare. Og jeg er fascinert av fjellbjørka, særlig de gamle bjørkene, skjeve med kronglete stammer og grener. Bjørka bøyer seg under tung snø. Og retter seg når snøen tiner. I fuktig vær og tåke dannes rim. Det glitrer som diamanter i solskinnet. Jeg har alltid med meg et godt kamera på turer ute. Det er lett å finne gode motiv å fotografere. Jeg tok bildet av skulpturen en fin vinterdag, det var godt skiføre, klarvær og vindstille. Snøen bar godt. Jeg gikk tilfeldig innover vidda, uavhengig av trikkesporene. Hadde fritt utsyn i alle retninger. Slike skiturer er virkelig frihet. Jeg så skulpturen på lang avstand. Den var manns høy, slank, med både hode og hale. Jeg kom på en historie i Donald Duck der Storeulv var en statue av is. De tre grisene sprøytet iskaldt vann på ham. Skulpturen av Storeulv er tatt inn i en bildeserie jeg gjerne viser turistene om natur og kultur i vårt område. Venabygd, den 3. februar 2019

#15 Vinterutstillingen 2018:

Høst i Dørålen En mil sør for Folldal tar bomvegen inn til Dørålsetra av fra Turistveg Rondane (Fv 27). Her finner jeg et svært spennende landskap formet av is og vann, stupbratte botner, både spisse og runde fjell, terrasser og tjern, fin vegetasjon. Området er lett tilgjengelig og populært, ikke minst for fotografer. Sentralt i mitt bilde ligger Nørdre Smedhamran (1898 moh.) med markerte stup rett ned i Smedbotn. I forgrunnen ser vi store terrasser som ble dannet ved slutten av istiden. Smeltevann fraktet store mengder sand og grus ut i bredemte sjøer som ble dannet mellom vannskillet i nord og ryggen av isbreen i sør, mellom Røros og Ringebu. Nye terrasser ble dannet ettersom sjøen sank. Noen steder der rester av isen ble overdekket av sand og deretter smeltet noen hundre år senere ser vi store søkk i terrenget, kallet dødisgroper. Turistforeningens sti sørover fra Dørålsetra passerer Norges største dødis-område, Skranglarhaugan. Stien går inn i dalen til venstre bak terrassene. Helt bak til venstre ser vi toppen av Veslesmeden, 2015 moh. Jeg tok bildet med Fujifilm-X T20. 18-55 mm objektiv. Lukker 180 og blenderåpning 14. Jeg synes høstfargene og snøen gir spesielt liv i bildet.

#14 Sommerutstillingen 2018:

Elva Frya – bærekraftig transport Frya danner grense mellom Ringebu og Sør Fron. Jeg tok bildet i mai rett nedenfor Bersveinshølen der Peer Gynt stevnet arrrangerte danse- og musikkforestillinger for få år siden. Vi ser kraftstasjonen som ble nedlagt på femti-tallet og lengre ned litt av den gamle riksvegbrua. Den gamle ferdselsvegen, Pilegrimsleia, krysser Frya ved Kvernflaten høyere oppe i elva. Frya var fløtningselv for skogbruket i Venabygda og på Fron. For fjellbygdene var elvene svært viktige transportårer og de la grunnlaget for skogbruket. Yrket som fløter var høyt respektert, men farefullt. Nå har lastebiler overtatt tømmertransporten. Fotografert 13. mai 2018 med Fuji X T20 kamera. Lars Vendelboe Tvete.

#13 Vårutstillingen 2018:

Tema for bildene våren 2018 er «bevegelse», fotografert med mobiltelefon. Det snødde mer enn vanlig i vinter og mange eiere valgte å rydde hustakene allerede i begynnelsen av februar. Snørydding ble mitt konkrete motiv da jeg så en afrikaner skuffe ned store mengder snø fra et tak. Jeg tok mange bilder i håp om at noe ville bli bra. Mobiltelefonen er laget for å ta skarpe bilder. Den bestemmer selv kameraets innstillinger, bruker rask lukkertid i godt lys og vil derfor fryse bevegelsene. Dynamikken i dette bildet skapes av mannens posisjon, snøens slør og snøklumpene mot den mørke husveggen og de hvite vindusrammene. Jeg er godt fornøyd med resultatet. Men jeg har større glede av å fotografere med et kamera der jeg selv stiller lukkertid og blenderåpning og kan velge ut motivet i en søker. Bildet er tatt med iPhone 6s, lukkertid 1/192 sekund.

#12 Vinterutstillingen 2017:

Villreinen må få leve i fred Bildet er tatt ved Muen i begynnelsen av mars 2010. Du ser reinen gå i rekke for å spare energi. Rondane har en livskraftig villreinstamme. Her er gode sommerbeiter, myrstrekninger i skog og fjell, og verdifulle vinterbeiter i snaufjellet. Villreinen er enestående godt tilpasset vinteren, da lever den av næringsfattig reinlav og kvitkrull. Simlene har gevir hele vinteren og har dermed førsteretten til beitet mens de går drektige. Bukkene mister sine store gevir og sin status etter paringen. Det er hardt å være bukk om vinteren. For å få kalk til nye gevir spiser reinen de felte gevirene. Villreinen i Rondane er genetisk lik reinen som kom til Norge da innlandsisen smeltet. Fra reinen fikk de første menneskene det de trengte av mat, klær og redskaper. Reinen er viktig for økosystemet i fjellet. Den lever av planter og er i neste omgang mat for rovdyr som ulv, jerv, rev og fugler. For femti år siden var villreinstammen i Ringebufjellet så godt som utryddet. Oppsynsmann Erik S. Winther satte i gang en rekke tiltak for å styrke den lille stammen slik at den økte fra under 100 dyr i 1970 til over 3000 i villreinområdet Rondane sør. Villreinen er et fredelig dyr som er forsvunnet i resten av Europa. Vi kan være stolte over at villreinen faktisk finnes her og har levedyktige vilkår. Derfor skal villreinen møtes med respekt og leve i fred for unødige forstyrrelser.

#11 Høstutstillingen 2017:

Bildet er tatt i september. Storskarven har slått seg ned på ei sandbanke der Laugen vier seg ut og danner Losna-vatnet. Et flott motiv. Fuglene satt rolig i tåka. De var så langt unna at jeg ikke trengte å skjule meg. Jeg fant fram telelinse og satte kameraet på et stødig stativ. Jeg kunne ta meg god tid og tok mange bilder. Noen av skarvene slo ut vingene og fløy en runde. Noen måker seilte gjennom tåka. Ei kråke satt for seg selv og vi kunne skimte noen vadefugler. Vi stod lenge og gledet oss over fuglelivet. Godt å vite at bevaring av mangfoldet i naturen har stor vekt når nye veger og anlegg planlegges. Vi var heldige som fant et brukbart sted å stoppe for å fotografere. Vegene i Norge byr på mange flotte motiv, men ved hovedvegene er det ofte vanskelig å finne en stoppe-plass for å fotografere. Når jeg har tid kjører jeg lokalvegene framfor E6.

#10 Sommerutstillingen 2017:

For tema «Menneske» ville jeg velge et motiv av folk i arbeid. Folk fra mange land søker arbeide som jordbærplukkere i Norge. De kommer tilbake år etter år og hjelper oss med å berge avlingen. Jorda blir holdt i hevd. Det er viktig og meningsfylt arbeide. Jeg tar med noen strofer om dette fra Ringebusangen til Hovdhaugen: «Gamle Ringebu, bygda vår Odla gjennom tusen år Kjønås ligg med fruktbar mold. Moldtekt åker, grøn og vakker, lover aks og mange foll. Gud velsigne bygda vår. Sign ei gamal gråna mor! Sign du alt som veks og gror!»

#09 Vårutstillingen 2017:

St. Laurentius i Ringebu stavkirke: Natten har intet mørke. Ved koret i Ringebu stavkirke står en treskulptur av kirkens beskytter Sankt Laurentius, St Lars på norsk. Han var en populær helgen i katolsk tid og ble hentet til Ringebu fra Tyskland for ca. 800 år siden. Laurentius ble brent til døde fordi han delte ut Romas skatter til de sultne og fattige og nektet å tilbe hedenske guder. Han har en rist som kjennetegn og Larsok den 10.august blir feiret til hans ære. Han er de fattige og uføres skytshelgen og ble tilbedt i tro og håp om en rettferdig og barmhjertig Gud. Hans budskap var: «Natten har intet mørke for den som opplyses av det guddommelige lys.» Stavkirken hadde ikke vinduer i middelalderen så bare litt av dagslyset slapp inn. Helgenfiguren ble derfor belyst av levende lys så de gyldne fargene kom sterkt fram slik du ser det på dette fotografiet. I den Lutherske kirke ble helgendyrkelsen forbudt og mye av kirkekunsten gikk tapt ved reformasjonen . Men folk i Ringebu tok godt vare på St. Lars og holdt ham gjemt

#08 Vinterutstillingen 2016:

Tittel: Det røde toget. Tema for Landsbygalleriet denne vinteren er “Rødt”. Jeg valgte å fotografere et rødt togsett som kjører inn på Ringebu stasjon. I togvinduene speiles stasjonsbygningen og forventningsfulle mennesker som gleder seg til å ta i mot venner og familie. Det første toget til Ringebu kom i november 1896, for akkurat 120 år siden. Det gikk mellom Hamar og Otta. Jernbanen over Dovrefjellet ble ikke bygget før på 1920-tallet. Helt fram til 1960-tallet ble togene drevet av kullsvarte damplokomotiv. Da hadde de gule eller rustrøde dieseldrevne togsettene tatt over fullt ut. Nå drives togene elektrisk og motefargen er rødt. Stasjonen fikk navnet Ringebu. Men bygdefolket holdt fast på “Vålbrua”, eller bare “Brua” som navn på stasjonsbyen. Toget skapte grunnlaget for handel, virksomheter og vekst. Herfra styrte Bertrand Narvesen sitt kiosk kompani. Om stasjonsbyen, Gudbrandsdalens sentrum, skrev Lillehammer- humoristen “Immen” Imerslund ei vise med mange vers: “For når ni-toget det tute / inn på Ringebu stasjon, hele bygda dit må kute. / Det er dagens sensasjon. Vekk med gamp og øks og sagblad / vi må ned og kjøp oss Dagbla’ Ja, for både folk og fe / er det blitt et samlingssted.” I “Hemgrenda 2015” har Erling Sæther skrevet utførlig om jernbanen i Ringebu.

#07 Høstutstillingen 2016:

Damslipp Bildet er tatt ved Atnbrua i Sollia, på Fossedagene den første helgen i september. Damslippet har startet, de første nålene (stokkene) som demmer opp Atnsjøen er tatt bort så vannet strømmer ut med stor kraft. Om litt skal resten av nålene (til høyre) trekkes opp og tømmeret kan slippes gjennom dammen, ned fossen og fløtes videre nedover Atna elv. I 2016 ble fløting demonstrert under Fossedagene. For 60 år siden var fløtingen et hardt og farlig arbeide med å få tømmeret ned til Glomma og videre sørover. Meget godt dokumentert i ny bok av Bjørn Brænd. Jeg gleder meg stort over alt det vakre og spennende som Sollia har å by på. Se www.sollia.net.

#06 Sommerutstillingen 2016:

“Min faders gård” Peer Gynts første møte med Dovregubbens datter starter med en heftig ord-duell. Så sier hun: «Ja, det er ett du må komme i hug så er nu Rondefolkets skikk og brug Tvefold laget er alt vår eie. Kommer du frem til min faders gård, tør det hende seg lett at du er på veie til å tro du i styggeste stenrøsen står.» Peer Gynt: «Ja, er det ikke akkurat slikt hos oss? Alt gullet vil tykkes deg rusk og boss.» «Svart er hvitt, og stygt er vent.» Bildet er tatt på ei rydningsrøys i Fåvang

#05 Vårutstillingen 2016:

Kunstverket “Flokk” ved Grytting i Sør-Fron. “Flokk” består av 21 skulpturer og ble satt opp i 2011 på en åpen plass nedenfor E6 ved middelaldergarden Sygard Grytting. “Flokk” er skapt av den dyktige norske kunstneren Gitte Dæhlin som levde sammen kulturbevisste indianere helt sør i Mexico. Hun vokste opp i kunstmiljø i Oslo og lærte keramikk hos sin mor. Hun studerte 3 år ved Vestlandske Kunstakademi i Bergen med Baard Breivik som lærer. Gitte Dæhlin ble lagt merke til. Hun skapte spennende skulpturer i tekstil, fikk stipend, reiste til delstaten Chiapas i Mexico og opplevde indianernes harde kamp for å overleve med sin kultur og sitt språk. Her levde menneskene i pakt med naturen i verdens rikeste biologiske mangfold “Flokk” er skapt i Mexico, ble utstilt der før de flyttet til Gudbrandsdalen. Figurene er utført i bronse. De er høye, slanke, grasiøse individer med sine særtrekk. De holder sammen som en gruppe, er både stolte og vaktsomme

#04 Vinterutstillingen 2015:

Det blå lyset Vi er heldige som har snø i den mørkeste årstiden. Den hvite snøen reflekterer lyset fra himmelen, fra måne, nordlys og stjerner og gjør natten mindre svart. Vi gleder oss over det kraftige blå lyset i overgangen mellom dag og natt. Og opplever noen praktfulle soloppganger. Bildet er tatt ved ni-tiden i midten av januar. Vi kom kjørende opp fra Venabygda og ser innover fjellet. Himmel og fjell, topper og bjørkeskog ligger i intens blått lys. Vi oppdager lysning i øst, stopper og tar fram kamera. Snart treffer solstrålene Rondanes høyeste snødekte topper. Men de er ikke hvite, snøen blir farget i rødt. Vi ser ikke selve sola. Den har ikke kommet opp i horisonten enda. Det snødekte landskapet rundt oss er i mørkeblått. Langsomt brer lyset over alle Rondanes topper. Etter noen minutter har sola krøpet opp så hele Rondane og Venabygdsfjellets hvite vidder blir lyst opp. Vi ser fortsatt rødfarge i de høye skyene.

#03 Høstutstillingen 2015:

Gammelnorsk sau Bildet er tatt i november på garden Bretningen i Sollia der Dag Nordanger har en flokk vinterfora sauer, alle er av rasen Gammelnorsk sau. Sauene går ute hele året og om vinteren blir de foret med urterikt høy. De får også tangmel som inneholder verdifulle vitaminer og mineraler. Dag driver garden i god pakt med naturen, uten kraftfor eller kunstgjødsel. I de siste årene har mange garder i fjellbygdene tatt inn gamle saueraser i tillegg til nyere raser som særlig er avlet fram med sikte på større slaktevekt. Den mest opprinnelige sauerasen i Norge heter “Gammelnorsk sau”. Den er hardfør og nøysom, sterk og rask. Den har et utpreget flokkinstinkt, veldig gode morsegenskaper og sterk helse. Den er tilpasset norsk natur gjennom tusen år. På Vestlandet går den ute på øyene i fjordgapet året rundt og kan klare seg uten å bli foret. Den lever av gras, lyng og urter som det er tilgang til hele året. Denne driftsformen gir rett til å bruke navnet Villsau. Gammelnorsk sau er gløgg og lett å temme. Den er kjent for svært smaksrikt kjøtt og flotte skinnfeller.

#02 Sommerutstillingen 2015:

mose og annet spennende du kan se på et gammelt overgrodd torvtak. Plutselig oppdaget jeg vanndråpene, Tittel på bildet: «DRÅPER PÅ LAV» Til Landsbygalleriet har jeg valgt et foto av vanndråper på kvitkrull. I skyet vær er det bløtt lys uten harde skygger. Da er jeg gjerne ute med kamera. Bildet er tatt med Olympus speilrefleks ved Flaksjøen en sommerdag med lett duskregn og lavt skydekke. Lyset var helt flatt. Jeg tok mange nærbilder av strå

#01 Åpningsutstillingen mars 2015:

«Lasskjørere over Venabygdsfjellet» Bildet er tatt på «Nasjonal Turistveg Rondane», fylkesveg 27 mellom Ringebu og Folldal. Jeg har fotograferte fire sleder trukket av solide dølahester fra Fron. Sledene er lastet med skinn og andre varer som skal bys fram på Røros Martnan. De passerer Ringebus høyeste fjell Muen 1424 moh og er snart ferdig med den mest værharde strekningen på turen til Røros. Hesteskyssene går i raskt trav før nedstigningen til Sollia. I nord ser vi Sølnkletten med to spisse topper. Det er fint vær, sol og lite vind. Gruvedriften på Røros startet for nesten 400 år siden! Det var livsviktig å få fram matvarer til gruvefolket vinterstid og det ble mange harde tak for både hest og ferdakarer. Ut på 1800-tallet ble vinterleia over Venabygdsfjellet merket med lange staker og opptil 1300 sledeturer dro da over fjellet i løpet av vinteren. Grunnlaget for turene forsvant da jernbanen kom gjennom Østerdalen på 1870-tallet. Men tradisjonen med sledeturene til Røros er tatt opp igjen. Nå kommer hesteskysser fra både nord og sør, og fra Sverige til Røros Martnan.