Klematis med store blomster er spennende og litt eksotisk. Denne bor i hagen min på Kjønnås og har kommet med noen få blomster i år. Jeg er spent på å se om den klarer vinteren. Å gå tett på blomstene med kameraet er noe av det mest spennende med fotografering for meg. Det er så mange detaljer i selve blomsten, det er spennende bladformer og jeg prøver å fange sjelen til blomsten. Makrofotografering er for meg læring og undring - det er så mye vakkert i naturen. Det er mange flotte og spennende hageplanter, men de største opplevelsene med kamera har jeg nok hatt med de ville vekstene

Amatørfotograf fra Venabygda.
For meg er fotografering rekreasjon og læring, med makro som særinteresse.
Å få et innblikk i naturens små detaljer gjør meg nysgjerrig og glad.
Denne gleden vil jeg gjerne dele med dere.

#26 VINTERUTSTILLINGEN 2022

Trivelig å se at enkle leker man husker fra egen barndom er aktuelle i dag også

#25 HØSTUTSTILLINGEN 2021

Stille høststemning

#24 SOMMERUTSTILLINGEN 2021

Blomster ved skåldøra

#23 VÅRUTSTILLINGEN 2021

Reinsroser

#22 VINTERUTSTILLINGEN 2021

Sommerminner

#21 HØSTUTSTILLINGEN 2020

Detaljer – Siden jeg var barn, har jeg vært glad i portretter og skulpturer av mennesker. Dette bildet er fra tunet i Ringebu Prestegard hvor Kirsten Kokkins skulptur «Triangel» står – med tre nakne mennesker i en luftig triangel. Jeg synes det er interessant å se på detaljene og hvordan kunstneren gir liv til menneskefigurene, derfor dette nærbildet av ansiktet til en av personene. Kirsten Kokkin er født i 1951 i Oslo, debuterte i 1972 og flyttet til USA i 1987. Der har hun virket som billedhugger og pendlet mellom Oslo og Colorado i mange år. Hun har hatt flere separatutstillinger samt en rekke utsmykningsoppdrag, bl.a. skulpturene av dronning Sonja og dronning Maud i Slottsparken. Kokkin har også utmerket seg med å gjøre en rekke legemsstore skulpturer med dans som tema.

#20 Sommerutstillingen 2020

Isolasjon Temaet fenget ikke meg – synes det har vært nok isolasjon.
Men det er en utfordring å finne bilder til noe du ikke er så begeistret for.
Dessuten er det veldig lærerikt.

Personen på utedoen er i hvert fall ganske isolert, særlig i gjerningsøyeblikket.
Men en stund i isolasjon på en gammeldags utedo kan være berikende også. Det er en egen fred og ro å sitte der, og hvis det er gamle aviser å lese i, er det litt underholdning.

For dagens unge må en kanskje fortelle at det var vanlig å bruke avispapir som toalettpapir.
Det ble mjukere og mer behagelig om en krøllet det sammen og gnubbet det litt før bruk.

Jeg var 6-7 år da vi fikk vannklosett i huset.
Det var kjempegodt, særlig om vinteren. Jeg likte ikke å gå på utedoen i vinterkvelder. Det kunne være veldig kaldt, og noen ganger hørte en reven som skrek og det var nifst. En satt ikke unødvendig lenge i denne isolasjonen vinterstid. Til slutt vil jeg takke do-modellen min på det varmeste!

#19 Vårutstillingen 2020

Linderud gård i Groruddalen Sommeren 2018 oppdaget vi Linderud gård helt tilfeldig.
Sør for hovedbygningen er hagen terrassert i flere nivåer med plener, grusganger, bed, eplehage, hasseltunnel, damanlegg og lindehall.
Jeg var spesielt interessert i det historiske hageanlegget og der fant jeg de vakre vannliljene.
En av de første bøkene jeg fikk, var floraen i farger – og jeg ble helt betatt av de hvite vannliljene.
Tenk om jeg kunne få se disse blomstene i virkeligheten!

For meg er det fortsatt like eventyrlig å få se vannliljer i blomst og jeg syntes at dette motivet var vakkert. Linderud gård var en storgård med flere husmannsplasser.
Gjennom ca. 300 år av Norges historie spilte gårdens eiere en betydelig politisk og økonomisk rolle.
Gårdens siste eneeier var statsråd Christian Pierre Mathiesen (1870-1953).
Da hadde gården vært eid av samme familie i 300 år.
Gården eies i dag av en privat stiftelse og er fredet.

Linderud gård har gjennomgått en omfattende restaurering og er vernet som et kulturminne av nasjonal betydning.
Den er et av Oslos fornemste gods og best bevarte historiske hageanlegg.

#18 Vinterutstillingen 2019

Disse skoene ble funnet for lenge siden på loftet på Kvitrud.
Etter det jeg vet, er de såpass gamle at de lå der før slekta mi kjøpte garden, altså før 1910.
Det er ikke et skopar, men to barnesko med forskjellig størrelse, kanskje har den ene vært til en gutt og den andre til ei jente?
Når jeg ser på disse skoene, tenker jeg på hvordan de ungene som brukte dem hadde det – og hvordan gikk det med dem videre i livet?

Det er stive sko, og ikke sikkert de var så gode å gå i heller.
Men det var sko, og ikke alle hadde det. Disse er slitt, men sko ble reparert og brukt så lenge som råd var.
Ingen hadde tanker om at hvert barn skulle ha mange par sko til ulike aktiviteter og at det måtte være det riktige merket attpåtil.
Den gang var man glad hvis man hadde et par sko i det hele tatt, også om de var stive og slitt, og kanskje heller ikke passet så godt på foten.
Det måtte være kjempegodt når det var sommer og en kunne løpe barbent i det mjuke graset.

La oss være takknemlige

#17 Sommerutstillingen 2019

Sauen.
Mitt forhold til sau er tosidig. Jeg liker ikke sau i hagen. Det eneste den ikke spiser er påskeliljer.
Men jeg synes at sauen er et fantastisk lite dyr, og hvis jeg skulle bo alene og måtte klare meg selv, ville sauen være den mest hensiktsmessige å ta med – men jeg måtte ha noen stykker.
Sauen gir meg ull til å spinne garn og lage klær av, ullen kan også brukes som isolasjon i huset mitt.
Den kan gi meg melk til matlaging, ysting og kinning – og den klarer seg med mat fra naturen.
Av skinnet med ull på får jeg en god skinnfell så jeg kan holde meg varm i senga.
Av garva skinn kan jeg lage klær både med og uten pels. Kjøttet er selvfølgelig viktig, med fårikål, fenalår og andre godsaker.
Tarmene kan brukes til pølseskinn, og jeg får nyttig fett som er rundt innvollene.
I klauvene er det ekstra fint fett som jeg kan smøre rokken min med, og lanolin fra ulla er den fineste håndkrem.
Skulle det være sau med horn, kan jeg lage meg ei lita fløyte til å spille på, og av et spesielt ben i leggen kan jeg lage meg heklenål.
Og så får jeg sette opp en skikkelig skigard rundt kålhagen min, så sauen og jeg kan leve fredelig sammen.

#16 Vårutstillingen 2019

Kvann, fjellkvann – Angelica archangelica Kvann vokser vilt i fjellet i vårt område, og var en verdifull plante før i tiden. Nå er bruken lite kjent, men den er på veg inn igjen. På Voss har den vært dyrket og de har tatt vare på planter med fylt stengel og mildere smak, Vossakvann. Nå arbeider den norske foreningen ‘Kvann’ for bevaring av gamle sorter, og jeg har fått frø av Vossakvann fra Bordalen og har plantet de første plantene i et felt i Prestegardshagen. Et spennende prosjekt. Kvann er en monokarp plante, dvs. at den dør etter blomstring. Vanligvis blomstrer den andre året, men det kan også gå tre år før den blomstrer. Den kan bli opp til 2,5 m høy og 1 m i bredden andre året, så det er en staselig og flott plante. Kvann er en skjermplante og blomsten er en stor, rund skjerm som består av mange runde småskjermer. Blomstene dufter litt søtt og er populære hos insektene. Bildet er av en småskjerm. I bakgrunnen skimtes stilkene i den store skjermen. Jeg synes blomstene har en veldig vakker form og farge, og det er alltid spennende med detaljer.
Kvann, fjellkvann – Angelica archangelica Kvann vokser vilt i fjellet i vårt område, og var en verdifull plante før i tiden.
Nå er bruken lite kjent, men den er på veg inn igjen. På Voss har den vært dyrket og de har tatt vare på planter med fylt stengel og mildere smak, Vossakvann.
Nå arbeider den norske foreningen ‘Kvann’ for bevaring av gamle sorter, og jeg har fått frø av Vossakvann fra Bordalen og har plantet de første plantene i et felt i Prestegardshagen. Et spennende prosjekt.

Kvann er en monokarp plante, dvs. at den dør etter blomstring. Vanligvis blomstrer den andre året, men det kan også gå tre år før den blomstrer.
Den kan bli opp til 2,5 m høy og 1 m i bredden andre året, så det er en staselig og flott plante.
Kvann er en skjermplante og blomsten er en stor, rund skjerm som består av mange runde småskjermer.
Blomstene dufter litt søtt og er populære hos insektene. Bildet er av en småskjerm.
I bakgrunnen skimtes stilkene i den store skjermen.
Jeg synes blomstene har en veldig vakker form og farge, og det er alltid spennende med detaljer.

#15 Vinterutstillingen 2018

«Det går mot vinter» Høgronden, 2114 moh. den 22 september 2018, den nest høyeste av de 10 toppene som er over 2000 m i Rondane-massivet. Det vanlige råket går oppover Søre Aksla. Den gangen jeg var på toppen for ca. 30 år siden, gikk vi opp fra nordsida, på den markerte ryggen du ser rett over furua i midten. Det var veldig bratt og mange kjempestore steiner, men veldig fint vær. På toppen var det varmt og vindstille og en fantastisk utsikt. Nedover gikk vi råket langs Søre Aksla til utgangspunktet ved Straumbu. Dette er den eneste riktig høye toppen jeg har vært på, så den betyr noe spesielt for meg. Jeg liker å gå i fjellet, men har alltid vært mest glad i de store, åpne viddene der en kan gå i timesvis og føle litt av evigheten.
«Det går mot vinter»
Høgronden, 2114 moh. den 22 september 2018, den nest høyeste av de 10 toppene som er over 2000 m i Rondane-massivet.
Det vanlige råket går oppover Søre Aksla. Den gangen jeg var på toppen for ca. 30 år siden, gikk vi opp fra nordsida, på den markerte ryggen du ser rett over furua i midten.
Det var veldig bratt og mange kjempestore steiner, men veldig fint vær.
På toppen var det varmt og vindstille og en fantastisk utsikt. Nedover gikk vi råket langs Søre Aksla til utgangspunktet ved Straumbu.
Dette er den eneste riktig høye toppen jeg har vært på, så den betyr noe spesielt for meg.
Jeg liker å gå i fjellet, men har alltid vært mest glad i de store, åpne viddene der en kan gå i timesvis og føle litt av evigheten.

#14 Sommerutstillingen 2018

Spesialtransport Her er en blodtransport på gang med spesialutstyr. At dette spinkle vesenet har kraft til å trenge seg igjennom huda og styrke til å fly med magen full av blod er underlig. Myggen er en forhatt skapning, og jeg fordrar ikke mygg. Denne kom flyvende og satte seg på venstre hånda mi og tok for seg av blodet mitt. Jeg var i full gang med å fotografere makrobilder med det første digitalkameraet mitt, et split-kamera Nikon Coolpix 4500. Siden motivet kom til meg, brukte jeg høyre hånd til å ta bildet. Dette vesle kameraet var veldig smart, og spesielt velegnet til makro. Apparatet var delt i to deler som kunne vris, derfor fikk en noen veldig fine vinkler. Jeg har slitt ut to stykker, og hadde ikke lyst på å bytte til noe større – men denne typen produseres ikke lengre. Det kom nyere versjoner av splitkamera, med de hadde ikke så gode objektiv. Dette myggbildet er et av favorittbildene mine, selv om jeg ikke liker myggen. Men som med så mye annet i naturen, ser en vakre detaljer når motivet blir forstørret. Den har jo vakre gullhår på «nakken», svarte årer på vingene og et flott mønster på «blodtanken». Bilder som dette, gjorde at jeg ble mer og mer fasinert av makrofotografering.
Spesialtransport
Her er en blodtransport på gang med spesialutstyr.
At dette spinkle vesenet har kraft til å trenge seg igjennom huda og styrke til å fly med magen full av blod er underlig.
Myggen er en forhatt skapning, og jeg fordrar ikke mygg.
Denne kom flyvende og satte seg på venstre hånda mi og tok for seg av blodet mitt.
Jeg var i full gang med å fotografere makrobilder med det første digitalkameraet mitt, et split-kamera Nikon Coolpix 4500.

Siden motivet kom til meg, brukte jeg høyre hånd til å ta bildet.
Dette vesle kameraet var veldig smart, og spesielt velegnet til makro.
Apparatet var delt i to deler som kunne vris, derfor fikk en noen veldig fine vinkler.
Jeg har slitt ut to stykker, og hadde ikke lyst på å bytte til noe større – men denne typen produseres ikke lengre.
Det kom nyere versjoner av splitkamera, med de hadde ikke så gode objektiv.
Dette myggbildet er et av favorittbildene mine, selv om jeg ikke liker myggen.
Men som med så mye annet i naturen, ser en vakre detaljer når motivet blir forstørret.
Den har jo vakre gullhår på «nakken», svarte årer på vingene og et flott mønster på «blodtanken».

Bilder som dette, gjorde at jeg ble mer og mer fasinert av makrofotografering.

#13 Vårutstillingen 2018

«Bevegelse» Denne gang skulle vi ta bilder med mobilkamera. Det var en utfordring for meg. Jeg har en Samsung som jeg stort sett bare har tatt bilder av dokumenter med og litt familiebilder i full fart. Når jeg skal fotografere pleier jeg å bruke et vanlig kamera. En tidlig morgen i månedsskiftet januar/februar hadde vi et ærend på Lillehammer og jeg hadde bestemt meg for å finne motivet der. Det var et fint snødryss over alt, og noe av snøen holdt på å falle av – men det lyktes meg ikke å fange snøen i bevegelse. Derfor måtte jeg finne noe annet som beveget seg. Det var interessant å rusle utenfor kunstmuseet og se at byen våknet til liv – med folk som hastet i veg. Jeg synes kunstmuseet er en meget vakker bygning, derfor falt valget på dette motivet. En må bevege seg ut i all slags vær og alt slags føre selv om en ikke er så rask til bens også. Bevegelse kan være en fornøyelse, men det kan også være et slit. Jeg ønsker damen på bilde en hyggelig dag og at dagens spasertur ble trivelig for henne!
«Bevegelse»
Denne gang skulle vi ta bilder med mobilkamera. Det var en utfordring for meg.
Jeg har en Samsung som jeg stort sett bare har tatt bilder av dokumenter med og litt familiebilder i full fart.
Når jeg skal fotografere pleier jeg å bruke et vanlig kamera.
En tidlig morgen i månedsskiftet januar/februar hadde vi et ærend på Lillehammer og jeg hadde bestemt meg for å finne motivet der.
Det var et fint snødryss over alt, og noe av snøen holdt på å falle av – men det lyktes meg ikke å fange snøen i bevegelse.
Derfor måtte jeg finne noe annet som beveget seg. Det var interessant å rusle utenfor kunstmuseet og se at byen våknet til liv – med folk som hastet i veg.
Jeg synes kunstmuseet er en meget vakker bygning, derfor falt valget på dette motivet.
En må bevege seg ut i all slags vær og alt slags føre selv om en ikke er så rask til bens også.
Bevegelse kan være en fornøyelse, men det kan også være et slit. Jeg ønsker damen på bilde en hyggelig dag og at dagens spasertur ble trivelig for henne!

#12 Vinterutstillingen 2017

Fred Denne skulpturen står i nærheten av Folkemuseet på Bygdøy. Jeg syntes den var vakker, og enda vakrere ble den da jeg leste inskripsjonen: TAKK NORGE FOR FRIHETEN FRA VIETNAMESISKE BÅTFLYKTNINGER OG DERES FAMILIER Teksten står også på engelsk og vietnamesisk, og skulpturen er laget av Thor Sandberg, 2013. Vietnamesiske båtflyktninger er de som flyktet i stort antall (ca. 2 mill.) fra Vietnam etter Saigons fall som avsluttet Vietnamkrigen. De fleste la ut fra land i overlessede og spinkle fiskebåter. Denne flyktningstrømmen varte fra slutten av 1970-årene og inn i 1980-årene. Til sammen kom det rundt 10 000 vietnamesere til Norge fram til midten av 1990-tallet. Noen var reddet av norske skip. Det ble vanlig å kjøre vietnameserne direkte fra flyplassen til boliger i kommunene. Hvordan det kunne oppleves å komme direkte fra en flyktningleir eller millionby i tropene til en fredelig grend i det høye nord, er vanskelig å forestille seg. Kontrasten mellom folkelivet de var vant til, og det stille landskapet de ble plassert i, samt forskjellene i språk og kultur krevde enorme omstillinger. Likevel er det få flyktninggrupper som har uttrykt så stor takknemlighet overfor det norske samfunnet. Ofte uttrykkes takknemligheten gjennom beskrivelser av det øyeblikket de ble reddet av et norsk skip. Flyktningsituasjonen nå er veldig vanskelig, og vi kan ikke hjelpe alle. Vi er et av verdens rikeste land, og likevel har vi den strengeste asylpolitikken i Europa. Jeg skammer meg over disse holdningene. Vi burde gå foran med et godt eksempel. Det er vår plikt å hjelpe så mye som vi kan!
Fred
Denne skulpturen står i nærheten av Folkemuseet på Bygdøy.
Jeg syntes den var vakker, og enda vakrere ble den da jeg leste inskripsjonen:

TAKK NORGE FOR FRIHETEN FRA VIETNAMESISKE BÅTFLYKTNINGER OG DERES FAMILIER

Teksten står også på engelsk og vietnamesisk, og skulpturen er laget av Thor Sandberg, 2013.
Vietnamesiske båtflyktninger er de som flyktet i stort antall (ca. 2 mill.) fra Vietnam etter Saigons fall som avsluttet Vietnamkrigen.
De fleste la ut fra land i overlessede og spinkle fiskebåter. Denne flyktningstrømmen varte fra slutten av 1970-årene og inn i 1980-årene.
Til sammen kom det rundt 10 000 vietnamesere til Norge fram til midten av 1990-tallet. Noen var reddet av norske skip. Det ble vanlig å kjøre vietnameserne direkte fra flyplassen til boliger i kommunene.
Hvordan det kunne oppleves å komme direkte fra en flyktningleir eller millionby i tropene til en fredelig grend i det høye nord, er vanskelig å forestille seg. Kontrasten mellom folkelivet de var vant til, og det stille landskapet de ble plassert i, samt forskjellene i språk og kultur krevde enorme omstillinger.
Likevel er det få flyktninggrupper som har uttrykt så stor takknemlighet overfor det norske samfunnet.
Ofte uttrykkes takknemligheten gjennom beskrivelser av det øyeblikket de ble reddet av et norsk skip.
Flyktningsituasjonen nå er veldig vanskelig, og vi kan ikke hjelpe alle.
Vi er et av verdens rikeste land, og likevel har vi den strengeste asylpolitikken i Europa.
Jeg skammer meg over disse holdningene.
Vi burde gå foran med et godt eksempel. Det er vår plikt å hjelpe så mye som vi kan!

#11 Høstutstillingen 2017

De store blomstene på kvitbladtistelen har alltid virket tiltrekkende på meg, både med fargen og det at blomsten minnet meg om fars barberkost. I tillegg lukter de honning. I sommer gikk jeg en tur langs bygdavegen og så noen fine tistler, og tenkte at nå skal jeg se litt nærmere på hva som er inni når en kommer på nært hold og bruker makro-objektiv. Jeg ble helt trollbundet, for plutselig så jeg inn i en slags skog med gjennomskinnelige, glassaktige søyler med mørkrosa hjerter i toppen. Det var noe helt uvirkelig å få se dette. Ellers var blomsten slik den pleier, full av fluer og andre insekter med flotte mønster på vingene og mange farger i solskinnet. Det var også et spennende motiv, men det å dukke ned i dypet var noe helt annet. Tror jeg kunne stått der i dagevis og studert detaljene. Det er sånne opplevelser som gjør at jeg er hekta på makrofotografering. Jeg får se så mye vakkert og spennende som jeg ikke visste eksisterte. For meg ble disse små hjertene også et symbol på kjærligheten til naturen.
De store blomstene på kvitbladtistelen har alltid virket tiltrekkende på meg, både med fargen og det at blomsten minnet meg om fars barberkost.
I tillegg lukter de honning. I sommer gikk jeg en tur langs bygdavegen og så noen fine tistler, og tenkte at nå skal jeg se litt nærmere på hva som er inni når en kommer på nært hold og bruker makro-objektiv.
Jeg ble helt trollbundet, for plutselig så jeg inn i en slags skog med gjennomskinnelige, glassaktige søyler med mørkrosa hjerter i toppen.
Det var noe helt uvirkelig å få se dette. Ellers var blomsten slik den pleier, full av fluer og andre insekter med flotte mønster på vingene og mange farger i solskinnet.
Det var også et spennende motiv, men det å dukke ned i dypet var noe helt annet.
Tror jeg kunne stått der i dagevis og studert detaljene.
Det er sånne opplevelser som gjør at jeg er hekta på makrofotografering. Jeg får se så mye vakkert og spennende som jeg ikke visste eksisterte.
For meg ble disse små hjertene også et symbol på kjærligheten til naturen.

#10 Sommerutstillingen 2017

Menneske
Motivet så jeg under Multikulti-dagen i Ringebu – en fin dag i landsbyen vår!
I sjakk er det mange valgmuligheter. Det er det også i livet. En god start kan være avgjørende, men det kan være like viktig å ta riktige valg senere.
Utholdenhet og konsentrasjon. En liten glipp og man kan tape – eller man kan klare å ta seg inn igjen.
Et liv kan være kort eller langt, akkurat som et parti sjakk.
Det kan by på spenning og mestringsfølelse, men det kan også være kjedelige partier.
Det har mørke og lyse sider, akkurat som de svarte og hvite sjakkbrikkene.
Men livets brikker har mange flere fargenyanser.
Dette lille mennesket er i starten av spillet – med hele livet og alle muligheter foran seg.

#09 Vårutstillingen 2017

- kommer vakre drømmer - kommer vonde mareritt - kommer nye ideer, nye tanker - kommer sorg og lengsel - kommer gode minner - kommer vakre stjernebilder - kommer lys som jager mørkret og stjernene vekk - kommer snøkrystaller som gir skjønnhet til stygge ting
-kommer vakre drømmer
– kommer vonde mareritt
– kommer nye ideer, nye tanker
– kommer sorg og lengsel
– kommer gode minner
– kommer vakre stjernebilder
– kommer lys som jager mørkret og stjernene vekk
– kommer snøkrystaller som gir skjønnhet til stygge ting

#08 Vinterutstillingen 2016

Lav – en forunderlig verden Så lenge jeg kan huske, har jeg vært betatt av lav. Særlig fine syntes jeg at begerlav var, spesielt de med rød kant. Lav er en dobbeltorganisme av alger og sopp som lever i symbiose. Soppdelen sørger for vann og næringsstoffer, mens algene som inneholder klorofyll kan utnytte lysenergien til å bygge opp stoffer av karbondioksyd. Biologene sorterer vanligvis lav i tre grupper: Skorpelav, bladlav og busklav. I Norge har man hittil identifisert ca. 2000 ulike lavarter. (Fakta fra «Lav» av Hans Riddervold)
Lav – en forunderlig verden Så lenge jeg kan huske, har jeg vært betatt av lav.
Særlig fine syntes jeg at begerlav var, spesielt de med rød kant. Lav er en dobbeltorganisme av alger og sopp som lever i symbiose.
Soppdelen sørger for vann og næringsstoffer, mens algene som inneholder klorofyll kan utnytte lysenergien til å bygge opp stoffer av karbondioksyd.
Biologene sorterer vanligvis lav i tre grupper: Skorpelav, bladlav og busklav.
I Norge har man hittil identifisert ca. 2000 ulike lavarter. (Fakta fra «Lav» av Hans Riddervold)

#07 Høstutstillingen 2016

Klematis med store blomster er spennende og litt eksotisk. Denne bor i hagen min på Kjønnås og har kommet med noen få blomster i år. Jeg er spent på å se om den klarer vinteren. Å gå tett på blomstene med kameraet er noe av det mest spennende med fotografering for meg. Det er så mange detaljer i selve blomsten, det er spennende bladformer og jeg prøver å fange sjelen til blomsten. Makrofotografering er for meg læring og undring - det er så mye vakkert i naturen. Det er mange flotte og spennende hageplanter, men de største opplevelsene med kamera har jeg nok hatt med de ville vekstene
Klematis med store blomster er spennende og litt eksotisk.
Denne bor i hagen min på Kjønnås og har kommet med noen få blomster i år.
Jeg er spent på å se om den klarer vinteren. Å gå tett på blomstene med kameraet er noe av det mest spennende med fotografering for meg.
Det er så mange detaljer i selve blomsten, det er spennende bladformer og jeg prøver å fange sjelen til blomsten.

Makrofotografering er for meg læring og undring – det er så mye vakkert i naturen.
Det er mange flotte og spennende hageplanter, men de største opplevelsene med kamera har jeg nok hatt med de ville vekstene

#06 Sommerutstillingen 2016

“Trollsyn” Hos trollene er alt bakvendt: Stygt er pent og svart er hvitt. Dette må Peer lære før han får Dovregubbens datter og halve kongeriket. Han har gått med på å forlate kristendommen og få hale på baken, men så spør han om han får menneskesynet tilbake, og det benekter Dovregubben. Da sier Peer takk for seg og rømmer fra Dovregubbens slott. Peer: Hva vil du gjøre? Dovregubben: I venstre øyet jeg risper deg litt, så ser du skjevt; men alt du ser, tykkes gildt og gjævt. Så skjærer jeg ut den høyre ruten.
“Trollsyn”
Hos trollene er alt bakvendt: Stygt er pent og svart er hvitt. Dette må Peer lære før han får Dovregubbens datter og halve kongeriket.
Han har gått med på å forlate kristendommen og få hale på baken, men så spør han om han får menneskesynet tilbake, og det benekter Dovregubben.
Da sier Peer takk for seg og rømmer fra Dovregubbens slott.

Peer: Hva vil du gjøre?
Dovregubben: I venstre øyet jeg risper deg litt, så ser du skjevt; men alt du ser, tykkes gildt og gjævt. Så skjærer jeg ut den høyre ruten.

#05 Vårutstillingen 2016

Bildet er tatt sør for hovedbygningen i prestegarden med utsikt mot Ringebu stavkirke, bygget ca. 1220 og fortsatt sognets hovedkirke.
Oppe til venstre i bildet ser vi litt av det gamle hestekastanje-treet som avslutter lønnealleen.
Vi ser toppen av staudebedet, og videre nedover mot kirken ligger den gamle eplehagen.
Området er vel verdt et besøk – og det serveres kaffe og vaffel i den gamle hovedbygningen.

Jeg ønsker dere en god sommeropplevelse i Ringebu og omegn!

#04 Vinterutstillingen 2015

Aller best liker jeg å fotografere makro, særlig ville blomster.
Men noen ganger har jeg lyst til å ta landskapsbilder også.
Dette bildet av Rondane er tatt en kveld i august.
Lyset var helt fantastisk, og blåne bak blåne ble veldig tydelig.
Det var noe helt spesielt med lyset denne kvelden, noe eventyraktig og mystisk, samtidig med at det var veldig mange fargetoner som laget linjer i landskapet.
Dette er det første landskapsbildet jeg har tatt som jeg liker, og det er fordi jeg har fanget stemningen slik jeg opplevde den.

#03 Høstutstillingen 2015

Fredelig sommermorgen.
Det er ikke helt så fredelig som det ser ut til på bildet, for søya og de to lamma ligger i grøfta på innersida av en skarp sving på fv 27 over Venabygdsfjellet.
Bilene suser forbi en meter foran nesen på dem – men de ligger og yrter (tygger drøv) fredfullt og avslappet.
Sauer er gløgge dyr. De finner fort ut at trafikken må stoppe for dem og ikke omvendt.
Lamma lærer av søya, så engang vegsau, alltid vegsau.
Disse tre ligger tross alt tryggere enn de som slår seg ned midt i vegbana.

Jeg synes det hører med til sommeren at det er litt bjølleklunk og bræking på fjellet – for meg er det et tegn på liv og trivsel.
Derimot har jeg liten sans for biler som tuter på sauen midt på natta – sauen gir blaffen i tutinga.
Noen ergrer seg over sauene som går på beite, både fordi de bræker og fordi de legger igjen “visittkort”.
Men uten sau ville fjellet vårt grodd helt ned, og det ville blitt dårlig med fjellblomster.
Dessuten smaker fårikål og fenalår veldig godt, og det er godt å sitte på en varm skinnfell.
Jeg synes sauer er fine dyr – så lenge de ikke kommer inn i hagen min!

#02 Sommerutstillingen 2015

«RIKDOM»
Maigull var en av min barndoms blomster.
Den kom tidlig og var skjør og spinkel.
Når en ser den i sollys og nært på, ser det ut som det er drysset gullstøv over den.
Da er det lett å forstå hvorfor den heter maigull. Senere på sommeren kommer det små, fine «korger» som er fylt med svarte, runde frø.
Jeg liker å fange lyset slik at det framhever detaljer – da ser jeg det store i naturen. Bildet er tatt med Olympus E-M5, makro objektiv 60mm.

#01 Åpningsutstillingen mars 2015

“Lykke”
På ski over snødekte vidder.
Plutselig kommer jeg inn i en eventyrhage, der busker og kjerr er dekket av kjempestore krystaller.
Krystaller så store som fingrene mine, skapt av sterk kulde og høy luftfuktighet.
Alle buskene rundt meg var dekket av disse hvite “fjærene” av snøkrystaller.
Det er noe av det vakreste jeg har sett i naturen, men så forgjengelig.
Et vindkast, en berøring, noen varme solstråler – og så er alt borte, bare nakne kvister av vier og kjerringris står tilbake.
Lykke er å kunne nyte disse øyeblikkene av skjønnhet