Landsbygalleriet Ringebu

#19 Vårutstillingen 2020

In utstillinger

Gjestefotograf: Antonio Galvez Lopez and Lucía Puy

Trough photography, we want to connect with people emotions.
Photography also connect us with the planet. We want to travel the
world photographing other cultures, people, landscapes…

As a couple, a lot of times we work together, like in this photography. It is a shared work, we complement each other.
One of us has an idea, then the other one completes the idea, and during the shooting and editing we work as a team, so the photography is a product of our visions and work in harmony. Specially this photo, it would not be possible without Anna Halling and her son, Vidar, and the horse!!
Some kind of pictures are like a present of the universe for us, like this one!! Antonio and Lucia ISO – 100 55 MM F: 2,2 1/200

Stig Walter Nymoen

Det glinset så fint i bjerkeløvet i det solen var på vei ned over en flomstor losna.
Bildet er tatt med ett GoPro 5 actionkamera.

Aino-Anette Søreng

TRAPPENE I FRIGILIANA
Frigiliana er en liten landsby i fjellene ved Nerja og Málaga.
Denne fantastiske byen er en liten labyrint av brostensbelgagte gater, hvite hus og blomsterpotte.
Mange beskriver denne lille landsbyen som Andalusias fineste Landsby, og man kan føle historiene når man trasker rundt i de smale, bratte og svingete gatene som bærer preg av Maurerne, Araberne, Muslimer og Kristne.

En landsby som viser en miks av kulturer og mennesker fra flere steder gjennom mange 1000 år.

Halldis Myhre Tvete

Linderud gård i Groruddalen Sommeren 2018 oppdaget vi Linderud gård helt tilfeldig.
Sør for hovedbygningen er hagen terrassert i flere nivåer med plener, grusganger, bed, eplehage, hasseltunnel, damanlegg og lindehall.

Jeg var spesielt interessert i det historiske hageanlegget og der fant jeg de vakre vannliljene. En av de første bøkene jeg fikk, var floraen i farger – og jeg ble helt betatt av de hvite vannliljene.
Tenk om jeg kunne få se disse blomstene i virkeligheten! For meg er det fortsatt like eventyrlig å få se vannliljer i blomst og jeg syntes at dette motivet var vakkert.
Linderud gård var en storgård med flere husmannsplasser. Gjennom ca. 300 år av Norges historie spilte gårdens eiere en betydelig politisk og økonomisk rolle.
Gårdens siste eneeier var statsråd Christian Pierre Mathiesen (1870-1953).
Da hadde gården vært eid av samme familie i 300 år. Gården eies i dag av en privat stiftelse og er fredet.
Linderud gård har gjennomgått en omfattende restaurering og er vernet som et kulturminne av nasjonal betydning.
Den er et av Oslos fornemste gods og best bevarte historiske hageanlegg.

Egil Åmodt

Hilstad seter i månelys, rundt midnatt en overskyet lørdag åpnet himmelen seg og alt av gråe skyer forsvant. Månelyset og stjernene lyste opp alt av snø og gjennblåste spor i natten. Får si som Knut Hamsun: Det er månen, sier jeg tyst og lidenskapelig, det er månen!

Erik Flyen

Hørte Lystrups vise, så summet jeg ut og tok bildet av honninghumla mi. Her er 1. vers. Kjære honninghumla mi kom og syng din søte melodi fyll meg med ditt svermeri eg ber på mitt kne!
Det er lenge sidan sist eg er full av støv det er så trist eg saknar ein å støve med.
Berre du-du-du kan få meg kåt og glad safta stig i stilken eg får våte pollen eg blir full-full-full og rar til ytste blad når du flyg av stad er eg så tung i knollen.
Hmm-u-mm hmm-oo-a! Du er honninghumla mi! Ref.: Honey-honey-honey honninghumla mi eg skal vere blomst for deg all mi tid vil du hum-hum-hum-hum humle litt med meg har eg plenty pollen her for deg. Geirr Lystrup

Hilde Jordbruen

Tryfan fjellet i Snowdonia rager 918 m.o.h og er en av de mest gjennkjennelige og kjente fjelltoppene i Storbritannia. Den er sagt å være det siste hvilested for Sir Bedivere (Bedwyr) i legenden om Kong Arthur.

Lars Tvete

Våren kommer! Kvisten med blomsterknoppene av hegg er fotografert i mai.
Bladene på treet er sagtakkete og ovale med spiss.
Heggen får store klaser med kvite blomster som lukter sterkt av sommer.
Heggebærene er svarte og har skarp og snerpende smak.
Hegg finnes i hele landet, både på fjellet og i lavlandet, mange steder som tuntre.
Når heggebladene spratt var det tid for å slippe ut sau og geit.
Starten på blomstringen var tegnet for å så havren.
Når blomstene begynte å drysse var det på tide å sette potetene. Kornet skulle skjæres når bærene ble modne.
Barken inneholder garvestoff som er både bakteriedrepende og virker sammentrekkende. Heggen var viktig i folkemedisinen.
Les mer om hegg på «Urtekilden» som jeg fant på internett.
Veden av hegg er hard, seig og elastisk så den ble brukt til å lage redskaper så som river der det harde treet ble brukt til rivetenner.
Bildet er tatt med Fuji XT20. Objektiv: XF60 mm F2,4 R makro. Innstillinger: ISO 640. Lukkertid 125. Blender 2,4.

Tor Ivan Boine

Det kalles de vakre dolomittformasjonene som har gitt stedet navn.
I et gammelt samisk sagn fortelles det at en flokk med troll kom vandrende over Finnmarksvidda. De bar en kiste med gull og sølv mellom seg. I Porsanger ville de inn i berget og gav seg til å slå hull i bergknausene. Da ingen av hullene ble store nok, vandret de videre. Trollene kom til et nes og måtte krysse over fjorden til den andre sida. Men nå nærmet dagen seg. De måtte slippe kista de bar på. Og før de rakk å komme seg i ly, rann sola og trollene ble til stein.

Ingolf Morten Bones

PILFINK (Passer montanus Pilfinken kan lett forveksles med gråspurven. Det som kjennetegner pilfinken fra gråspurven er pilfinkens brune panne og isse samt svart flekk på kinnet. Pilfinken er i hele tatt en med renere og klarere farger enn gråspurven. Kinnene er nesten hvite. Kjønnene er like. Pilfinken plasserer gjerne reiret sitt under tek, i murhull, fuglekasser og andre naturlige reirhull. Fra mai legger hunnen 4-6 egg som begge ruger i fellesskap i 11-14 dager. Pilfinken legger 2-3 kull hvert år. Ungene forlater reiret 13-15 dager gamle. “Det sømmer seg ikke for spurver å gå i tranedans” av Peder Syv dansk 1631-1702

Inge Asphoug

Dette motivet kom jeg over på en «fototur» i Østerdalen. Toppene i Rondane er et yndet fotomotiv og dette motivet så jeg helt tilfeldig etter å ha fotografert soloppgangen på 2000 meters toppene. Etter mye fram og tilbake i en bratt skråning fatt jeg omsider en stubbe der jeg kunne stå på tå slik at jeg kom fri for noen tretopper i forgrunnen. Jeg liker bildet veldig godt – symbolikken mellom gravemaskinene som blir små mot de høye toppene i Rondane Nasjonalpark. Planene er klare for flere bilder av samme motiv – med andre vinkler, i andre årstider og med et annet lys. Toppene på bildet er fra venstre: Vinjeronden, Rondeslottet og Søre Oksle. I forgrunnen Veslkollhøe.

Anette Romsås

Bildet er tatt langs Trolløypa på tur til Øksendalen fra Venabygdsfjellet. Hunden Selma stoppet opp et lite øyeblikk for å skue mot Stulshøgdin som vi ser i bakgrunnen. “Av og til må noe vare lenge, ellers mister vi vel vettet snart, så fort allting snurrer rundt med oss. Store trær er fint og riktig gamle hus er fint, men enda bedre – fjell Som ikke flytter seg en tomme om hele verden enn forandres (og det må den snart), så står de der og står og står så du har noen å legge pannen inntil, og kjøle deg og holde i noe fast. Jeg trivs med fjell. De lager horisonter med store hugg i, som de var smidd av smeder. Tenk på: – Den gamle nupen her har stått som nå helt siden Haralds-tiden. Den stod her da de spikret en arming fast til korset Som nå. Som nå. Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store bratte pannen uten tanker i. Den sto her under Belsen og Hiroshima. Den står her nå som landemerke for din død, din uro, kanskje dine håp. Så du kan gå derforbi og holde i noe hardt. Noe gammelt noe. Som stjernene. Og kjøle pannen din på den, og tenke tanken ut. Og tenke selv.” – Rolf Jacobsen

16. juni 2020

Solveig Peer Jeg skal vugge deg, jeg skal våke; Sov og drøm, du gutten min! Solveig er hovedpersonen i fortellingen sammen med Peer, selv om hun har få replikker. De møtes i første akt, forelsker seg og Solveig blir Peers gjennom hele livet. Mange synes nok Solveig er et tafatt kvinnfolk som er unaturlig god. Noen blir oppgitt og sinte over en slik kvinnemodell, mens andre oppfatter Solveig som radikal i den forstand at hun handler ut fra en dyp forankring i sin kristne tro. Når Peer spør Solveig: Hvor var jeg, som meg selv, som den hele, den sanne? Hvor var jeg, med Guds stempel på min panne? Så svarer Solveig: I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet.

#06 Sommerutstillingen Peer Gynt 2016
Evelien

#02 Sommerutstillingen 2015

#22 Vinterutstillingen 2021