#12 Vinterutstillingen Fred 2017 - Landsbygalleriet Ringebu

“FRED” Dette bildet er tatt ved Jenstjønnet på Ringebufjellet. En fin plass å nyte stillheten, freden og øyeblikket, selv om man må ta seg frem dit med en X850 rullestol. Dette er blitt en fast plass hvor mine barnebarn med voksne kan grille og fiske (i sivet) Skal man nyte denne perlen fremover MÅ vannet kultiveres!!!! På bildet er undertegnede i rullestol, og mine to barnebarn Noah og Mie. Bildet taler for seg selv. men følgende sitat er hentet fra Øivind Holthe: “Det heter seg at kjærlighet gjør blind, men mørket har sine farger, for den som er så heldig å få holde i en morfars hånd.”

Gjestefotograf Thomas Petterson

Svensk amatörfotograf boendes i Vinstra.
Fotograferar mestadels djur och natur.
Men även sport ishockey då för det mesta.
Foto är mitt stora intresse och försöker ta mig ut så ofta jag kan.
Är intresserad av nattfotografering och då när tillfälle ges nordlysfoto, denna bild är tagen vid rondablikk.

Är intresserad av nattfotografering och då när tillfälle ges nordlysfoto, denna bild är tagen vid rondablikk.

Ingolf Morten Bones

“FRED” Dette bildet er tatt ved Jenstjønnet på Ringebufjellet. En fin plass å nyte stillheten, freden og øyeblikket, selv om man må ta seg frem dit med en X850 rullestol. Dette er blitt en fast plass hvor mine barnebarn med voksne kan grille og fiske (i sivet) Skal man nyte denne perlen fremover MÅ vannet kultiveres!!!! På bildet er undertegnede i rullestol, og mine to barnebarn Noah og Mie. Bildet taler for seg selv. men følgende sitat er hentet fra Øivind Holthe: “Det heter seg at kjærlighet gjør blind, men mørket har sine farger, for den som er så heldig å få holde i en morfars hånd.” — “FRED”
Dette bildet er tatt ved Jenstjønnet på Ringebufjellet.
En fin plass å nyte stillheten, freden og øyeblikket, selv om man må ta seg frem dit med en X850 rullestol. Dette er blitt en fast plass hvor mine barnebarn med voksne kan grille og fiske (i sivet).

Skal man nyte denne perlen fremover MÅ vannet kultiveres! På bildet er undertegnede i rullestol, og mine to barnebarn Noah og Mie.

Bildet taler for seg selv. men følgende sitat er hentet fra Øivind Holthe:
“Det heter seg at kjærlighet gjør blind, men mørket har sine farger, for den som er så heldig å få holde i en morfars hånd.”

Inge Asphoug

Fred er tema for denne utstillingen. Et vanskelig tema - hvilket bilde(r) skal jeg levere? – har jeg noen jeg har tatt tidligere eller skal jeg ta noe nytt? Ikke har jeg portrettbilde av noen som heter Fred og ikke fant jeg noen andre bilder som kunne brukes. Valget ble derfor det siste – ut å ta bilder. For meg er det fred å komme vekk fra det daglige – gjerne i ei bu inne på fjellet – uten telefon og nettforbindelse. Nå var ikke situasjonen slik a t jeg kunne dra langt til fjells, men med velvillig lån av nøkler av brukeren til denne bua gjorde at jeg fikk tatt bildet slik jeg hadde planlagt. Riktignok ligger ikke bua mer enn et drøyt steinkast fra RV 27, men lyset fra bua, Søre Bølhøgda i bakgrunnen og en rikholdig stjernehimmel gjør at jeg mener at motivet ligger innafor begrepet fred. Bildet er tatt en sen novemberkveld i år – og for de som er interessert Nikon D300, ISO 1000, blender 2.8 og lukkertid 6,5 sekunder. — Fred er tema for denne utstillingen.
Et vanskelig tema – hvilket bilde(r) skal jeg levere? – har jeg noen jeg har tatt tidligere eller skal jeg ta noe nytt?

Ikke har jeg portrettbilde av noen som heter Fred og ikke fant jeg noen andre bilder som kunne brukes.
Valget ble derfor det siste – ut å ta bilder.

For meg er det fred å komme vekk fra det daglige – gjerne i ei bu inne på fjellet – uten telefon og nettforbindelse.
Nå var ikke situasjonen slik a t jeg kunne dra langt til fjells, men med velvillig lån av nøkler av brukeren til denne bua gjorde at jeg fikk tatt bildet slik jeg hadde planlagt.
Riktignok ligger ikke bua mer enn et drøyt steinkast fra RV 27, men lyset fra bua, Søre Bølhøgda i bakgrunnen og en rikholdig stjernehimmel gjør at jeg mener at motivet ligger innafor begrepet fred.

Bildet er tatt en sen novemberkveld i år – og for de som er interessert Nikon D300, ISO 1000, blender 2.8 og lukkertid 6,5 sekunder.

Anette Romsås

Solnedgang over Øksendalen på Ringebufjellet en januardag i 2017. Bildet er tatt ved bommen på Friisvegen. “Tro ikke mørket når lyset går ned i skumringens fang. Alltid er det på jorden et sted soloppgang” - André Bjerke — Solnedgang over Øksendalen på Ringebufjellet en januardag i 2017.
Bildet er tatt ved bommen på Friisvegen.
“Tro ikke mørket når lyset går ned i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted soloppgang” – André Bjerke

Stig Walter Nymoen

I stillhet, i fred og frihet. Bilde tatt i Kvitfjellområdet nå i november, i bakgrunnen ser man utover Fåvang og sørover dalen. Kaldt og fint i den stjerneklare kvelden. Symbolet for peace eller som det opprinnelig var semaforene for ND (Campain for Nuclear Disarmament) kan sees. Semafor for N er flagg på skrått ned til begge sider og semafor for D er ett flagg rett opp og ett rett ned. Peacemerket ble tatt i bruk av hippiebevegelsen på 60 tallet men er altså designet av Gerald Holtom i 1958. Vi og furua er semaforene :-) fredfull fin førjulstid til dere alle. — I stillhet, i fred og frihet. Bilde tatt i Kvitfjellområdet nå i november, i bakgrunnen ser man utover Fåvang og sørover dalen.

Kaldt og fint i den stjerneklare kvelden. Symbolet for peace eller som det opprinnelig var semaforene for ND (Campain for Nuclear Disarmament) kan sees.
Semafor for N er flagg på skrått ned til begge sider og semafor for D er ett flagg rett opp og ett rett ned. Peacemerket ble tatt i bruk av hippiebevegelsen på 60 tallet men er altså designet av Gerald Holtom i 1958. Vi og furua er semaforene 🙂

Fredfull fin førjulstid til dere alle.

Aino-Anette Søreng

Kyrkjegardar Det er noko med kyrkjegardar; en oase av fred og ro. Du kan kjenne på saknet ette dei som ligg her; nokon kjend og kjær eller kanskje einkvan du aldri fekk møta i livet, men som likevel rører deg på en måte du ikkje treng finna ord for. Her er staden for å minnast, for ettertanke, og her finns ei stille for både øyre og sjel. Her stressar ingen, her masar ingen, her spring ingen, her ropar ingen, her hastar ingenting. ~Malin Bergås Hatten~ — Det er noko med kyrkjegardar; en oase av fred og ro.
Du kan kjenne på saknet ette dei som ligg her; nokon kjend og kjær eller kanskje einkvan du aldri fekk møta i livet, men som likevel rører deg på en måte du ikkje treng finna ord for.
Her er staden for å minnast, for ettertanke, og her finns ei stille for både øyre og sjel.
Her stressar ingen, her masar ingen, her spring ingen, her ropar ingen, her hastar ingenting.
~Malin Bergås Hatten~

Halldis Myhre Tvete

Fred Denne skulpturen står i nærheten av Folkemuseet på Bygdøy. Jeg syntes den var vakker, og enda vakrere ble den da jeg leste inskripsjonen: TAKK NORGE FOR FRIHETEN FRA VIETNAMESISKE BÅTFLYKTNINGER OG DERES FAMILIER Teksten står også på engelsk og vietnamesisk, og skulpturen er laget av Thor Sandberg, 2013. Vietnamesiske båtflyktninger er de som flyktet i stort antall (ca. 2 mill.) fra Vietnam etter Saigons fall som avsluttet Vietnamkrigen. De fleste la ut fra land i overlessede og spinkle fiskebåter. Denne flyktningstrømmen varte fra slutten av 1970-årene og inn i 1980-årene. Til sammen kom det rundt 10 000 vietnamesere til Norge fram til midten av 1990-tallet. Noen var reddet av norske skip. Det ble vanlig å kjøre vietnameserne direkte fra flyplassen til boliger i kommunene. Hvordan det kunne oppleves å komme direkte fra en flyktningleir eller millionby i tropene til en fredelig grend i det høye nord, er vanskelig å forestille seg. Kontrasten mellom folkelivet de var vant til, og det stille landskapet de ble plassert i, samt forskjellene i språk og kultur krevde enorme omstillinger. Likevel er det få flyktninggrupper som har uttrykt så stor takknemlighet overfor det norske samfunnet. Ofte uttrykkes takknemligheten gjennom beskrivelser av det øyeblikket de ble reddet av et norsk skip. Flyktningsituasjonen nå er veldig vanskelig, og vi kan ikke hjelpe alle. Vi er et av verdens rikeste land, og likevel har vi den strengeste asylpolitikken i Europa. Jeg skammer meg over disse holdningene. Vi burde gå foran med et godt eksempel. Det er vår plikt å hjelpe så mye som vi kan! — Fred Denne skulpturen står i nærheten av Folkemuseet på Bygdøy.
Jeg syntes den var vakker, og enda vakrere ble den da jeg leste inskripsjonen:
TAKK NORGE FOR FRIHETEN FRA VIETNAMESISKE BÅTFLYKTNINGER OG DERES FAMILIER
Teksten står også på engelsk og vietnamesisk, og skulpturen er laget av Thor Sandberg, 2013.

Vietnamesiske båtflyktninger er de som flyktet i stort antall (ca. 2 mill.) fra Vietnam etter Saigons fall som avsluttet Vietnamkrigen. De fleste la ut fra land i overlessede og spinkle fiskebåter.
Denne flyktningstrømmen varte fra slutten av 1970-årene og inn i 1980-årene. Til sammen kom det rundt 10 000 vietnamesere til Norge fram til midten av 1990-tallet.
Noen var reddet av norske skip.
Det ble vanlig å kjøre vietnameserne direkte fra flyplassen til boliger i kommunene.
Hvordan det kunne oppleves å komme direkte fra en flyktningleir eller millionby i tropene til en fredelig grend i det høye nord, er vanskelig å forestille seg.
Kontrasten mellom folkelivet de var vant til, og det stille landskapet de ble plassert i, samt forskjellene i språk og kultur krevde enorme omstillinger.
Likevel er det få flyktninggrupper som har uttrykt så stor takknemlighet overfor det norske samfunnet.

Ofte uttrykkes takknemligheten gjennom beskrivelser av det øyeblikket de ble reddet av et norsk skip. Flyktningsituasjonen nå er veldig vanskelig, og vi kan ikke hjelpe alle. Vi er et av verdens rikeste land, og likevel har vi den strengeste asylpolitikken i Europa.

Jeg skammer meg over disse holdningene. Vi burde gå foran med et godt eksempel. Det er vår plikt å hjelpe så mye som vi kan!

Erik Flyen

Snart helg. Han går, snur seg ikke, vet at alt er gjort slik det skal. Ingen lyder, helt stille. Huset er tomt, men det sover ikke … før han slukker lyset.

Hilde Jordbruen

Om bildet: Me kjente et sviande savn, lengta itte ei strand. Aldri nådde me havn. Likavel gjekk me i land. Me lette hos leg og lærd. Fred fant me lite av. Heila livet va ferd. Heile verden va hav. “Kolbein Falkeid” — Me kjente et sviande savn, lengta itte ei strand. Aldri nådde me havn. Likavel gjekk me i land. Me lette hos leg og lærd. Fred fant me lite av.
Heila livet va ferd. Heile verden va hav.
“Kolbein Falkeid”

Lars Tvete

Villreinen må få leve i fred Bildet er tatt ved Muen i begynnelsen av mars 2010. Du ser reinen gå i rekke for å spare energi. Rondane har en livskraftig villreinstamme. Her er gode sommerbeiter, myrstrekninger i skog og fjell, og verdifulle vinterbeiter i snaufjellet. Villreinen er enestående godt tilpasset vinteren, da lever den av næringsfattig reinlav og kvitkrull. Simlene har gevir hele vinteren og har dermed førsteretten til beitet mens de går drektige. Bukkene mister sine store gevir og sin status etter paringen. Det er hardt å være bukk om vinteren. For å få kalk til nye gevir spiser reinen de felte gevirene. Villreinen i Rondane er genetisk lik reinen som kom til Norge da innlandsisen smeltet. Fra reinen fikk de første menneskene det de trengte av mat, klær og redskaper. Reinen er viktig for økosystemet i fjellet. Den lever av planter og er i neste omgang mat for rovdyr som ulv, jerv, rev og fugler. For femti år siden var villreinstammen i Ringebufjellet så godt som utryddet. Oppsynsmann Erik S. Winther satte i gang en rekke tiltak for å styrke den lille stammen slik at den økte fra under 100 dyr i 1970 til over 3000 i villreinområdet Rondane sør. Villreinen er et fredelig dyr som er forsvunnet i resten av Europa. Vi kan være stolte over at villreinen faktisk finnes her og har levedyktige vilkår. Derfor skal villreinen møtes med respekt og leve i fred for unødige forstyrrelser. — Villreinen må få leve i fred.
Bildet er tatt ved Muen i begynnelsen av mars 2010. Du ser reinen gå i rekke for å spare energi.
Rondane har en livskraftig villreinstamme. Her er gode sommerbeiter, myrstrekninger i skog og fjell, og verdifulle vinterbeiter i snaufjellet.
Villreinen er enestående godt tilpasset vinteren, da lever den av næringsfattig reinlav og kvitkrull.
Simlene har gevir hele vinteren og har dermed førsteretten til beitet mens de går drektige.
Bukkene mister sine store gevir og sin status etter paringen.

Det er hardt å være bukk om vinteren. For å få kalk til nye gevir spiser reinen de felte gevirene.
Villreinen i Rondane er genetisk lik reinen som kom til Norge da innlandsisen smeltet.
Fra reinen fikk de første menneskene det de trengte av mat, klær og redskaper. Reinen er viktig for økosystemet i fjellet.
Den lever av planter og er i neste omgang mat for rovdyr som ulv, jerv, rev og fugler.

For femti år siden var villreinstammen i Ringebufjellet så godt som utryddet.
Oppsynsmann Erik S. Winther satte i gang en rekke tiltak for å styrke den lille stammen slik at den økte fra under 100 dyr i 1970 til over 3000 i villreinområdet Rondane sør.
Villreinen er et fredelig dyr som er forsvunnet i resten av Europa. Vi kan være stolte over at villreinen faktisk finnes her og har levedyktige vilkår.
Derfor skal villreinen møtes med respekt og leve i fred for unødige forstyrrelser.

Linn-Anette Vang Berget

På ridetur innover Svartmorka, som er på fjellet mellom Ringebu og Fåvang på min kjære Rocky Ray, min beste venn som måtte få slippe nå i høst. Men for en fantastisk frihet å kunne sette seg på disse staselige og mektige dyrene å ri innover snødekte vidder. — På ridetur innover Svartmorka, som er på fjellet mellom Ringebu og Fåvang på min kjære Rocky Ray, min beste venn som måtte få slippe nå i høst.
Men for en fantastisk frihet å kunne sette seg på disse staselige og mektige dyrene å ri innover snødekte vidder.

Tor Ivan Boine

Mens vi venter på måneformørkelsen Mot slutten av september 2015 dro vi til Døråldalen for å overvære måneformørkelsen som skulle skje i løpet av natten. Vi ankom Døråldalen tidlig denne søndagen. Tidlig for fotografer betyr enten før soloppgang eller solnedgang. Dette var tidlig før solnedgang :) Mørket tar over dagen, så vi fyrer opp bålet. Månen lyser opp hele dalen. Vi koser oss rundt bålet og venter til jorda skal havne mellom sola og månen. Det er fredelig her ute. Etter turen lagde jeg en bloggserie på fire deler med bilder før og etter solformørkelsen. — Mens vi venter på måneformørkelsen Mot slutten av september 2015 dro vi til Døråldalen for å overvære måneformørkelsen som skulle skje i løpet av natten.
Vi ankom Døråldalen tidlig denne søndagen.

Tidlig for fotografer betyr enten før soloppgang eller solnedgang.
Dette var tidlig før solnedgang 🙂
Mørket tar over dagen, så vi fyrer opp bålet. Månen lyser opp hele dalen.
Vi koser oss rundt bålet og venter til jorda skal havne mellom sola og månen. Det er fredelig her ute.

Etter turen lagde jeg en bloggserie på fire deler med bilder før og etter solformørkelsen.

10. desember 2017